Tapet av Grue gård i Hurdal og Grythengen på Toten
Hvordan kunne vi miste alt, på begge sider av Totenåsen?
Mitt siste fotografi fra Grythengen, fra stakitten ved gamlevegen, tatt ut av kammers-vinduet mens koronaen reiv i kroppen.
Er det ikke rart, nå har vi revet i stykker begge våre fedrealtre, både Grythengen-ættene på Toten og Grue-ættene i Hurdal, hvor Hurdals-bunkeren etter Sigurd etter tunet i Grue, naturligvis er like håpløst å leve med som kulturbærer og historiemaler, som Toten-bunkeren til gamlefar over tunet i Grythengen.
“Tunet er gårdens hjerte”
Og med dette er både Grythengen-ættene og Grue-ættene døde, da slektsgårdene var våre guder, hva som holdt oss sammen som ætter og gav oss identitet!
“A Course Reversal? On R.R. Reno’s Return of the Strong Gods”
Hadde vi holdt fast på odels-tankegangen, ville ikke dette skjedd, da odelslovene var til for at slektsgårdene skulle overleveres intakte fra generasjon til generasjon, uten at kultur- og landskaps-verdiene skulle forringes.
Men det er jo ikke bare ættene som dør når de gamle gårdene dør, fordi hele det utvalgte kulturlandskapet etter Knai, ja hele bærekraftsdalen Hurdal er dødsdømt uten Grue gård som et levende historiemaleri i kulturlandskapet.
Og med tapet av Grythengen, kan aldri Strevets elv, Olterudelva, bli ei kulturelv igjen. Hvor vi med dette har mistet hele vår identitet som del av den vestlige, kristne kulturkrets, ikke bare på Toten, men for Norge som helhet.
Videre vil tapet av Grythengen bety et slikt tap av historiske røtter for Stoughton og Wisconsin, at man risikerer at hele deres norsk-amerikanske identitet visner bort.
Samtidig har hele Øverskreien mistet hele sin historiske identitet, samt tapt alt sitt landskap, da all historie gjennom de siste 1500 år går gjennom Grythengen.
Det være seg jordbrukshistorie, kværnhistorie, kirkehistorie eller utvandrerhistorie.
Samtidig er kulturelva vår fra Tjuvåsen den mest karakteristiske rundt Mjøsa, slik at hele Mjøslandet mister sin identitet ved tapet av Strevets elv som kulturelv, grunnet tapet av Grythengen.
Våningshuset til Grue gård fyller 150 år til neste år, i 2023, så kanskje på tide at også Grue-ættene går sammen om å oppsummere sin historie i ei minnebok til dette jubileet?
Slik jeg håper Grythengen-ættene vil gjøre det til sitt store jubileumsår i 2025.
Grythengen, som med Grytheng-hågån, fylt av beitedyr, skulle ligget lik en velkomsts-portal til ei sterk og livskraftig grend, proppfull av historie, identitet og skjønnhet.
Så er alt tapt for alle i all evighet, til 150 års jubileet vårt i 2025.
Hvordan kunne dette skje?